Duften av hvitløk

Min farfar sverget til hvitløk på sine eldre dager. Hver morgen gjennomførte han et omstendelig rituale der han skrelte og delte opp hvitløksfedd i små biter. Disse la han på ei brødskive og smurte et lag med honning over. «Så smaker det ikke så sterkt av kvitløken», forklarte han – og spiste brødskiva med god appetitt.

«Man sier det lukter sånn av kvitløk, men jeg merker ingen ting, jeg», pleide farfar å si med et fornøyd smil. Han var nok også den eneste som ikke merket noe. Men pytt, litt hvitløkslukt kan man da godt tåle fra en farfar. Og han ble faktisk 96 år.

På begynnelsen av nittitallet prøvde jeg noe som ble presentert i en terapeutisk utdannelse jeg holdt på med. «Leverflush» for å rense leveren. Det hørtes sunt og bra ut. Jeg tok flushen en morgen midt i uka: fem hvitløksfedd hakket og blandet med virgin olivenolje og ferskpresset sitronsaft. En heftig morgendrink. Glubb, glubb. Jeg fikk den ned på et vis. Utrolig hva som går når man bare er motivert. Ahhh, nå skulle leveren min bli gullende ren! Så dro jeg på en jobb jeg hadde ved siden av utdannelsen. Lurte litt på om andre kom til å merke hvitløken, men det ville sikkert gå bra.

Jeg rigget meg til på kontoret med åpen dør ut mot et allrom. Jobbet fredelig og tenkte ikke mer på hvitløken. Etter en stund kom en kollega gjennom allrommet i retning mitt kontor. 3-4 meter fra døra stoppet hun med et rykk og skar en ufrivillig grimase. Jeg skvatt til og holdt meg uvilkårlig for munnen. Hjelp, var det så ille?! Kollegaen tok seg sammen og kom nærmere. Jeg beklaget og forklarte om leverflushen. «Ja, det lukter faktisk veldig kraftig», svarte hun og forsøkte å smile. Resten av dagen holdt jeg døren godt lukket. Når jeg måtte bevege meg ut, ventet jeg til kysten var klar og snek meg av sted med lukket munn mens jeg holdt pusten. Jeg var lettet da jeg endelig kunne gå hjem.