Det slo meg mens vi var ute på vår sedvanlige mandagsløpetur og jeg betraktet pelsdyret som tøffet av sted foran meg med vippende silkeører og palmehalen til værs. Har vi ikke et aldri så lite jubileum i disse dager?
Jo, det er faktisk nøyaktig ett år siden Xantos overtalte meg til å ta ham med ut på vår første løpetur sammen. Jeg trodde han var for liten da, men den antakelsen gjorde han grundig til skamme. Det gikk over all forventning, og siden har vi vært et radarpar i joggeløypa.
Turene tar litt mer tid enn før, det skal innrømmes. Jeg har måttet bytte ut mitt tidligere systematiske og effektive opplegg med en mer fleksibel tilnærming.
Går Xantos løs, må vi øve på innkalling. Jeg lokker som ei kurrende budeie: “Komme da Xantos, ja komme da!” Han har det ikke alltid så travelt med å komme, selv om matmor har godbiter på lur. Det er jo så masse superspennende å lukte på! Og dessuten viktig å lette på bakbeinet både her og der.
En annen forsinkende faktor er alle hilsevennlige hunder – og eiere – som vi treffer på. Hundene logrer og snuser på hverandre mens vi tobeinte slår av en liten prat. Egentlig veldig hyggelig. Nettverket vokser stadig!
Og så er det den store bøygen: regn. Xantos er av den oppfatning at det er bortimot umulig å løpe når det daler våte dråper fra himmelen. Da må det list og lempe til.
Uansett, vi kommer oss rundt, og vi får god trim. På kjøpet har vi gleden over hverandres selskap, og det å være ute på tur.
Jeg ofrer gladelig litt treningseffekt når vi koser oss så godt sammen!
Coach:
- Hvem eller hva bringer glede inn i din hverdag?
- Hva betyr det for deg, og hvordan viser du det?
