Det er et styr å flytte. Men må man, så må man.
Jeg som trivdes så godt i “hulen” min på Galleriet. Fem fine år hadde gitt rikelig med tid til å slå rot. Hyggelige kolleger. Koselig kontor. Veletablert rytme.
Beskjeden fra utleier kom som lyn fra klar himmel i vår: Alle leietakere måtte ut av lokalene til sommeren, da lokalene skulle brukes til andre formål. Jeg tror alle ble overrasket. For meg føltes det nesten som å få en knyttneve i magen.
Vel, bare en ting å gjøre med det: ut og lete etter nye lokaler. Noe som skulle vise seg å bli en kronglete prosess for min del. Til slutt ble det en ordning, riktignok midlertidig, men likevel. Vi er tre coacher som har søkt etter lokaler sammen, og nå er vi så heldige å få disponere en hel etasje i Nedre Slottsgate 21 fram til jul. Midt i Oslo sentrum. Med MASSE plass. Så mye plass at det skal godt gjøres å oppleve noe liknende igjen. Vi får nyte det mens vi har det!
I midten av august gikk flyttelasset. Ektefeller stilte lojalt opp med biler for å hjelpe oss. Takk for det!
Jeg tenkte det ville gå relativt raskt å pakke. Det er jo grenser for hvor mye man klarer å samle opp på et kontor på 10-12 kvm, ikke sant? Jo, det er det sikkert, og jeg tror jeg var farlig nær den grensen.
Hvordan i all verden klarte jeg å ende opp med så mange esker?
Mine kolleger hadde bare et par stykker. De pakket dem på tre minutter. Sukk.
Møbler er tungt, og 4. etasje er et stykke opp. Ved hjelp av tralle, heis og en smule dristig parkering fikk vi buksert alt over i løpet av en dag. Det kostet litt svette, møkkete klær, støle muskler og en blå tå, men vi var godt fornøyd.
Og nå er vi altså innflyttet i de nye lokalene og begynner så smått å komme i orden. Håndverkerne er nesten ferdig med oppussingen. Det tok noen uker mer enn planlagt, neppe noe uvanlig fenomen. Det ble også en utfordring å få det trådløse nettverket til å fungere som det skulle, men nå er vi på lufta.
Vi har et stort fellesområde, og jeg disponerer et eget kontor. Det gir meg en deilig følelse av frihet. Pulten, bokhylla, stolene og potteplantene er på plass. Hyllene begynner å fylles med permer og bøker igjen. Ganske mye er kastet, og noen gamle godbiter er gjenfunnet og børstet støv av.
I den lyse vindusposten står en orkide. Jeg har stelt den samvittighetsfullt i lang tid. Nå skyter den kraftige blomsterskudd, til min store glede.
En ny høst ligger foran oss. Full av muligheter.
Mon tro hva den vil bringe? En ting er jeg overbevist om: Det er mye opp til oss selv.
Coach:
- Hva ønsker du aller mest for denne høsten?
- Hva er ett neste steg du kan ta i retning av det du ønsker?
