Han er høy og kraftig og sitter og skuler rundt på de andre kursdeltakerne. De flytter seg uvilkårlig unna. Synes han virker truende. Lurer på hva han gjør i denne gruppen som er samlet til to ukers retreat med selvutvikling som tema.
Ganske snart reiser han seg og utfordrer kurslederen. Tonen er brysk og aggressiv. De andre deltakerne holder pusten. Kurslederen er en erfaren kvinne som ikke lar seg vippe av pinnen så lett. Hun har ledet mange selvutviklingsgrupper opp gjennom årene. Rolig og bestemt oppforder hun ham til å delta på lik linje med de andre og prøve ut verktøyene og øvelsene som blir presentert. Han har tross alt meldt seg på dette frivillig. Med et grynt setter han seg igjen.
Gruppen jobber med ulike temaer og øvelser. Deltakerne åpner seg for hverandre og deler av sine tanker, følelser, drømmer og erfaringer.
En av oppgavene som det settes av rikelig med tid til, er at de skal fortelle hverandre sine livshistorier: barndom, oppvekst og voksen alder. Gleder og sorger. Oppturer og nedturer. Skuffelser og håp. Hendelser som har gjort spesielt inntrykk på dem og preget dem som personer.
Det skjer noe med den mannlige deltakeren. Bryskheten forsvinner. Han begynner å vise interesse for de andre i gruppen.
Noen dager senere mens gruppen sitter samlet, reiser han seg, går fram til kurslederen, og ber om å få ordet. Han snur seg og ser på de andre i gruppen: «Jeg må innrømme at da jeg kom, syntes jeg dere virket som en gjeng med idioter. Jeg lurte på hva det var for noe tull jeg hadde meldt meg på, og vurderte å trekke meg. Men så begynte dere å åpne dere og fortelle om dere selv. Dere deler av erfaringene deres og livene deres. Sjenerøst og ærlig, med både latter og gråt. Noe slikt har jeg ikke opplevd før.»
Han blir stille og ser ned. Tårer blinker som små diamanter i øyekroken. Han løfter blikket igjen, trekker pusten dypt, og fortsetter: «Og nå har dere gjort det helt umulig for meg å ikke bli glad i dere!»
Så går han og setter seg på plassen sin. Varmen fra de andre strømmer gjennom rommet og legger seg som et mykt pledd om skuldrene hans.
Dette er en sann historie. Den er fortalt av kurslederen, som var min mentor på begynnelsen av nittitallet. Jeg har selv deltatt på retreater med henne og lyttet til andres livshistorier. Og jeg har erfart det samme som den mannlige kursdeltakeren: Det er vanskelig å ikke bli glad i folk når de er villig til å åpne seg og by på seg selv.
Coach: Sett av en helg med din partner, en venn, et av barna dine, en av dine foreldre eller en annen person du kan tenke deg å bli enda bedre kjent med. Gi hverandre en dag hver til å fortelle deres livshistorier.
Den som forteller: Vær så åpen og oppriktig som du kan. Ha med både hode, hjerte og mage når du forteller. Hent fram de gode minnene så vel som det som har vært vanskelig og smertefullt.
Den som lytter: Vis oppriktig interesse. Lytt med begge ører! Hva sies mellom linjene? Be om utdypning. Spør etter både tanker og følelser. IKKE kom med bedømmelser eller kommentarer mens den andre forteller. Bare still åpne spørsmål («hva…?», «hvordan…?», «hvem…?», «når…?») og bekreft at du lytter.
Mannen min og jeg hadde vært gift en god stund da vi gjorde dette. Det ga oss begge noe spesielt.
Prøv og se hva du/dere får ut av det!
