Fotballmor på tuppa

Det er Norwaycup. Et yrende virvar av spillere, trenere, heiagjenger, biler, busser, boder og høyttalere på full guffe.
Laget til eldstejenta er med for første gang, en ny og spennende erfaring. Oppegård J97 får en god start og vinner de to første kampene. Så følger et tap, og de må vinne neste kamp for å gå videre. Jeg får sms på jobben: «Vi vant! Spiller igjen kl 16.30.» Så bra, de har kommet til åttendedelsfinalen! Jeg, som verken har peiling på eller spesiell interesse for fotball, blir plutselig glassklar i mine prioriteringer: til Ekeberg for å se fotballkamp!

Kampen starter og øynene mine står på stilk. «Heia Oppegård!» Nervøst følger jeg ballen og jentene som spurter fram og tilbake. Svetten pipler i pannene deres, og kinnene gløder hektisk.

Så skårer Oppegård. «JAAAA!!!» Jeg brøler henrykt og hopper opp og ned som en strikkball, strekker armene i været og klapper intenst. Yngstejenta ser på meg og flirer: «Mamma, du er helt rød i ansiktet!»

Kampen ender 1-1. To nervepirrende ekstraomganger følger. Jentene jobber beinhardt og gir alt de har. Jeg heier, roper og klapper og er helt på tuppa. Angripes til og med av et øyeblikks fristelse til å sende negative tanker til det andre laget, men tar meg i det. Det får være grenser. Sender i stedet positive tanker til Oppegård, ser for meg at ballen suser i mål for dem.
Det blir ikke flere mål. «Hva skjer nå da?» spør jeg, uvitende som jeg er om hva som er praksis i slike tilfeller.

Det som skjer, er helt uventet for meg. Dommeren slår mynt og kron om hvem som skal gå videre til kvartfinalen. Mynt og kron! Jeg måper og tror ikke det er sant.

Oppegård taper. Det andre laget hyler av glede og stormer av banen i ekstase mens de spruter med vannflaskene sine. Oppegård-jentene tusler skuffet og slitne etter på det grønne gressteppet.
NEI!!! Er det mulig??!! Hva er dette for et opplegg??!! Det knyter seg sint i magen min. Jeg får tårer i øynene når jeg ser på de nedslåtte ansiktene til jentene. De har gitt jernet og vel så det. De har spilt like godt som det andre laget. Og så blir de slått ut av mynt og kron. Så URETTFERDIG!
Først når jeg får forklart at det gjøres slik for å skåne de unge spillerne for påkjenningen ved en straffekonkurranse, begynner jeg å roe meg ned igjen.

I dag er jeg «restituert». Skuffelsen er fordøyd, og jeg er kjempestolt av den flotte innsatsen til Oppegård-jentene. De fortjente å komme til kvartfinalen. På den annen side, det gjorde det andre laget også. Det er bare å ønske begge lag fortsatt lykke til i framtiden!

Og jeg har overrasket meg selv med å være like mye på tuppa som enkelte andre fotballforeldre 🙂

Coach: Når ble du sist overrasket over dine følelsesmessige reaksjoner?
Hva forteller de om deg selv, og hva kan du lære av det?