Ting blir morsommere når man er motivert. Vår åtte måneder gamle valp Xantos er veldig motivert for å gå på tur. Bare han hører ordet «tur», logrer og bjeffer han av pur begeistring. Han går rundt seg selv, og det er en utfordring å få tredd på selen i all den dirrende entusiasmen.
Denne dagen er ikke noe unntak. Xantos og jeg gjør oss klar for løpetur. Vi får på oss klær og utstyr. Han står sitrende i startgropa når jeg åpner døra.
Så ser han det. REGN. Våte, kalde dråper blåser ned fra en tung og grå himmel. Krise! Xantos’ motivasjon søkker som en stein. De ivrig trippende beina blir forvandlet til stive pinner som ikke vil bevege seg. Dørterskelen lar seg ikke overskride.
Matmor på sin side har ingen problemer med motivasjonen. Å ta en løpetur er i hennes hode knyttet til så mange fordeler at regnvær blir en bi-ting oppi det hele.
Resolutt trekker jeg Xantos med meg. Han kommer slepende etter på stive, motvillige bein. Heldigvis er han ingen stor hund. Men selv sju kilo merkes når man har dratt en stund. Hrmf! Dette gidder jeg ikke. For en pyse, det er da ikke farlig å bli litt våt! Han har til og med regndekken på, så hva tuller han med? Min trekking og mine ergerlige tanker hjelper imidlertid lite på Xantos’ motivasjon.
Etter en stund slipper jeg ham løs på stien. Kanskje det hjelper? Xantos stopper helt opp og bare ser på meg. Jeg fortsetter et stykke videre. Han står fremdeles bare og glor på meg. Søren også. Her må det sterkere lut til.
Jeg løper ut av syne. Så stiller jeg meg opp og venter. Kikker håpefullt bortover stien og lurer på om han kommer. Teller sekundene.
Min forsvinning gjør noe med Xantos’ motivasjon. At matmor blir borte, er verre enn at det regner. Han oppdager at det er mulig å løpe likevel. Etter noen sekunder dukker det opp et lite pelshode med flaksende ører og sølete trommestikkebein borte på stien. Xantos i fullt firsprang etter matmor.
Yes, det virket! Jeg roper ut i spontan begeistring: «BRA, Xantos! Å, så FLINK!» Xantos legger inn et ekstra gir og spurter mot meg. Jeg overøser ham med ros. Han logrer og peser. Regnet er glemt og motivasjonen på topp igjen.
Resten av turen løper Xantos lykkelig av sted i silregnet. Han plasker til og med rett gjennom mange av søledammene. Det vanker mye ros og godord fra matmor. Xantos tar fornøyd imot og legger inn noen ekstra spurter innimellom.
Jeg oppnådde ikke det jeg ønsket med å kjefte og tvinge. Det som virket, var å appellere til et behov, og deretter forsterke og belønne ønsket atferd.
Vi mennesker er i grunnen ikke så forskjellig fra hunder.
Det er motiverende å bli heiet fram.
*
Coach: Hvordan motiverer du deg selv?
Hva har du erfart virker best når du har prøvd å motivere andre?