Coaching, personlig utvikling og kommunikasjon

Koronasyndrom

“Det blir fint!” roper jeg entusiastisk når jeg ser den nye husfasaden på en av mine faste joggerunder. Huseieren, som står ute og snakker med et par håndverkere, snur seg lett forundret i min retning og smiler takk. “Følger med, vettu!” kauker jeg.
Så piler jeg vekk, litt forskrekket over meg selv. Hva er det som går av meg? Hvorfor buser jeg ut slik til folk jeg ikke kjenner? Riktignok passerer jeg dette huset med jevne mellomrom og synes det er gøy å observere oppussingen fra sidelinjen. Men likevel. Jeg har jo aldri sett eieren før.

Noe har skjedd med meg etter ukevis med korona-hjemmekontor. Hjemmekontor fungerer fint det, MEN…
Selv om jeg “treffer” kolleger på videomøter, har telefonsamtaler og prater med min kjære hver dag, har det gradvis bygget seg opp et indre sug.
Det tar på å være “i bur”. Min ekstroverte natur er ikke akkurat til hjelp i situasjonen.

Det gjør visst noe med meg når jeg er ute på tur.

Vanligvis er jeg ikke så opptatt av andre turgåere, men nå cruiser jeg opp på siden av folk og setter i gang. Null problem å finne på noe å si. Ordene bare triller ut av munnen min, jeg skravler og gestikulerer med glød og engasjement. Om været, hunden, fuglesangen, trærne, turveien… you name it. Aldri har jeg hatt mer å prate om.

Heldigvis er folk blide og prater tilbake. Faktisk synes jeg turgåerne har forandret seg etter at Norge ble satt på vent i mars. Mange flere smiler og hilser når vi passerer hverandre på tur. Det er kjempehyggelig!

Nå som det lempes litt på koronatiltakene, får jeg dra på kontoret noen dager innimellom. Jippi! Det er deilig å treffe folka mine på ordentlig igjen. Ha dem rundt meg, kunne snakke direkte med dem. Det kribler og bobler inni meg straks jeg åpner døra til kontoret og får øye på dem.
Hei kjære kolleger, se opp! Her kommer en udetonert snakkebombe!

Leave a Reply

OBS! Spambeskyttelse: Du må løse følgende regnestykke før du sender kommentaren: *