Her om dagen så jeg igjen en person jeg ikke har sett på et halvt års tid. Ingen jeg kjenner, bare et ansikt jeg passerer av og til. Den gangen var ansiktet smilende og vitalt. Personen hadde nettopp fått en alvorlig diagnose, men var ute og gikk turer med raske og energiske skritt. Hilste blidt på andre i forbifarten, virket fast innstilt på at dette skulle gå bra.
Jeg så at ektefellen smilte og pratet med folk, men øynene var rødkantet. Syntes jeg ante stum fortvilelse i bunnen av blikket. De har tre barn i grunnskolealder. Å, måtte bare alt ordne seg til det beste for dem!Den natten sov jeg urolig. Ble minnet om min egen redsel og utrygghet den gangen jeg som liten fikk vite at min far hadde fått en lumsk og alvorlig sykdom. Husket angsten og sorgen som satt som et sort hull i mellomgulvet og en knugende klo i brystet. Hva ville skje med ham? Hvordan ville det gå med oss alle sammen?
Vi vet aldri hva fremtiden vil bringe. Noen ganger kommer endringer som lyn fra klar himmel og skaper store jordskjelv i livene våre. Heldigvis er vi mennesker i stand til å takle det utroligste når vi bare må. Og heldigvis kan selv de mest smertelige opplevelser bli en kilde til innsikt og personlig vekst i det lange løp.
Coach: 