Planen var jo egentlig helt vanntett. Vi kunne tillate oss å se på leveringsklare valper nettopp fordi det var uaktuelt for oss å kjøpe valp nå. KANSKJE en gang i framtiden, men definitivt ikke NÅ.
Som det framgår av min blogg fra 17. februar («Voff eller ikke voff – det er spørsmålet») har vi lenge vært under press fra våre døtre om å skaffe hund. Jeg har vært ambivalent, og min kjære har vært skeptisk for å si det pent. I all diskresjon har jeg drevet undersøkelser om ulike raser: googlet, lest, sett på bilder og hilst på hunder jeg har passert ute.
For ikke lenge siden ble jeg oppmerksom på rasen bichon havanais. Jeg leste: glad, lærenem, leken, elsker kontakt med mennesker, ofte glad i vann, røytefri, allergivennlig, voksen vekt 3-6 kg. På nettet fant jeg diverse bilder av sjarmerende havanais-raggetasser. Slett ikke dum! Kanskje dette kunne være noe for oss en gang (langt inn) i framtiden? En slik en ville jeg se i levende live!
Som man roper i skogen, får man svar. Kort tid etter fant jeg en annonse på nettet om leveringsklare havanais-valper, kun ti minutters kjøring fra der vi bor! Supert, da kunne vi trygt ta en titt BARE for å vurdere rasen. Min kjære og jeg dro i all hemmelighet på valpevisning mens jentene var på speidertur.
Hvor dum går det an å bli?
Vel framme hos oppdretteren myldret det små nøster rundt beina våre. Så nydelige! Vi ble helt betatt, og særlig av en av dem: en rund og blyg liten fyr som helst ville stikke seg vekk. Min kjære fikk ham i armene og holdt ham – lenge. Etterpå sa han: «Skal vi ha hund, så må det bli han der.» Jeg måpte: «Mener du vi skal kjøpe hund NÅ? Er du HELT sikker?!» Min kjære nikket. Og sånn ble det.
Neste dag handlet vi først hundeutstyr, og så hentet vi vår åtte uker gamle Xantos. Siden har det gått slag i slag: tiss og bæsj, ut og inn, opp om natten, «skal du ikke spise litt mer da, lille venn?», bjeff og pip, bite på alt, tiss og bæsj, ut og inn … Det er ganske intenst i begynnelsen. 
Puh, det ville være løgn å si at vi ikke var litt overveldet den første uken. Det var som å få en baby. Utviklingen går bare mye raskere.Nå har vi vært hundeeiere i fire uker og begynner å få hodet over vann igjen. Selv om det er mye jobb med en valp, er det enda mer kjærlighet, kos og glede. Hele familien er Xantos-frelst!
Et nytt hundeunivers har åpnet seg for oss. Vi leker og koser, steller og trener, går på valpekurs og leser hundebøker. I morgen er det 12-ukers kontroll hos veterinæren.
Nettverket vårt er i rask vekst. Vi blir jo kjent med så mange hyggelige mennesker (og hunder) når vi går tur med Xantos!
Enkelte ting passer i grunnen aldri. Man må bare trå til med mottoet:
Er det noe vi virkelig vil, så får vi det til!
Coach: Når opplevde du sist at ting ble snudd på hodet av en uventet endring?
Hvordan taklet du det? Hva er din personlige styrke i en slik situasjon?
Hvis det dukker opp en sjanse som tenner gnisten i deg, er du villig til å gripe den og hoppe i det?
Lykke til!
