Jeg har sittet og jobbet konsentrert på kommunikasjonsboka mi hele formiddagen. Har finpusset på kapitlet om kunsten å lytte. «Hvor god lytter er du?» Nå trenger hjernen en pause. Det betyr ut og løpe. Planen er å ta en tur for meg selv først, og deretter ta en ekstra runde med valpen.
I entreen blir jeg møtt av en liten pelskledd fyr som ser på meg med store, bedende øyne. Han stiller seg foran døra, kikker på hundeselen som henger på veggen, og logrer håpefullt. Xantos ønsker å bli hørt. Hvor god lytter er jeg?
Jeg ser på Xantos. I hodet mitt har jeg lyst til å holde på den opprinnelige planen. Han er for liten til å følge mitt tempo i lysløypa. Men Xantos’ stille bønn smyger seg forbi hjernen min og klarer å krype helt ned til hjertet. Der tas den imot. Hjertet mitt er villig til å lytte. Hjernen må gi seg. Ok da, så får jeg endre planene mine og ta ham med. Xantos bjeffer og slår nesten kollbøtte av fryd når jeg tar selen ned fra veggen.
I skogen velger jeg stier der Xantos kan gå løs. Vi løper av sted begge to, humper over steiner og røtter, snor oss mellom granlegger og busker, og plasker oss gjennom gjørme og vannpytter. Xantos er overlykkelig. Han fyker fram og tilbake, peser med rosa tunge, og kjører full fres fra begynnelse til slutt. Jeg er imponert, ante ikke at han var så utholdende. Det er så herlig å se hvor glad han er! Et stort smil brer seg i hele meg. Så bra at jeg valgte å lytte til Xantos’ bønn. Vi får en super treningsøkt sammen.
Hva tror du det vil gi deg?
Tenk om alle kunne huske dette med å ta pauser! Veldig lurt..