Noen har det slik at når de ser rundt seg, så finner de en flokk med idioter. De jekker seg selv opp ved å se ned på andre og framheve andres feil og mangler.
Andre har det slik at når de ser rundt seg, så finner de mengder av folk som er bedre enn dem selv. De drar seg selv ned ved å se opp til andre, sammenlikne seg med dem, og komme til kort.
Et indisk sagn (her fritt gjenfortalt) kan tjene til ettertanke i denne sammenheng:
En bonde hadde to vannkrukker. Hver dag gikk han til brønnen, fylte de to krukkene til randen, og bar dem hjem til huset sitt. Den ene krukken hadde et skår som gjorde at den lekket. Innen bonden nådde hjem med dagens vannrasjon, var krukken bare halvfull. Den andre krukken var uskadd og leverte full mengde vann som den skulle, noe den var riktig stolt av. Krukken med skåret skammet seg over at den gjorde så dårlig jobb for bonden.
Tiden gikk, og hver dag kom bonden hjem med en full og en halvfull vannkrukke. Til slutt orket ikke krukken med skåret å være taus om det lenger. Skamfull ba den bonden om unnskyldning for sin tilkortkommenhet, og for at bonden på grunn av lekkasjen måtte slite og bære uten å få full uttelling for det.
Bonden smilte og svarte: «Jeg vet godt at du har et skår som gjør at du lekker. Se på stien der vi går hver dag. Har du lagt merke til alle blomstene som finnes på den siden jeg bærer deg? Hver gang vi vandrer hjem, vanner du frøene jeg har sådd langs stien. Nettopp fordi du er slik du er, kan jeg glede meg over å plukke vakre blomster å pynte huset mitt med hver dag.»
Coach: Hva har du en tendens til å legge merke til hos andre – deres ufullkommenheter eller deres kvaliteter?
Hva ser du lettest hos deg selv?
Hva bidrar du med av verdi som du kanskje ikke tenker over til daglig?
